TAXIFIX

Taxifix er en gratis app, hvor du enkelt kan bestille drosje fra smarttelefoner. Send kodeord "Taxifix" til 02323.

Se hvordan du registrerer og bruker appen.



Her er også en instruksjonsvideo på youtube


Historie

Kilde er Tromsø Drosjeeierforenings 50 års historiehefte skrevet av Thoralv Lund, 1976.

De første bilene.
Den aller første automobil kom til landet alt i 1895, og det er vel ikke rart i at disse farlige monstrum som het automobil, ble sett på med en viss skepsis og engstelse fra mange hold. Myndighetene fant da ut at det, etter hvert som antallet økte, måtte inn- føres bestemmelser og helt til 1912 hadde man følgende bestemmelser for motorkjøre- tøyer:
“Motorvogner skal være forsynt med et hensigtsmæssig Ringeapparat som Vognføreren under Farten jevnlig skal varsle med, alt eftersom Omstændigheterne kræver det. Lydelig og vedholdende Ringning skal altid fin de Sted, naar Gadekryds skal passeres samt under større kjørende eller gaaende Trafik.
Hvis Vognens Gang er meget stille, er Politiet berettiget til at paabyde, at den, ved Siden af det foran omhandle de Ringeapparat, tidlig skal være forsynet med et selvvirkende Ringeapparat, som til enhver Tid varsler, at Vognen nærmer sig”. 

Den første drosjebil til Norge kom i 1908, det var en 2 sylindret Clement modell med plass til 4 passasjerer og fører. Motoren var på hele 12 HK. Grunntaksten var 40 øre, og for den kunne man kjøre 800 meter, senere var det ytterligere 10 øre for hver 400 meter.
Samme år kom det ytterligere cn drosje, nøyaktig lik og rød i fargen.
Denne nyheten i drosje trafikken lot til å falle i publikums smak. De hadde nok å gjøre for nærsagt alle mennesker i hovedstaden skulle for første gang i sitt liv kjøre med en automobil.

Den høyeste tillatte hastighet for motorkjøretøyer i byer var 15 km i timen, og på landevegen fikk en sjåfør aller nådigst lov til å kjøre inntil 24 km i timen.
For drosjer var det også bestemmelser om at det på drosje bilene skulle være montert sne kjettinger fra første vinterdag – 14. oktober til første sommerdag – 14. april.
I 1912 fikk vi den første Motor- vognloven som trådte i kraft 1. januar 1913.
Her kom det bestemmelser om at bilene skulle være forsynt med kjennetegn, påbud om baklampe m.m. Hastighetsbestemmelsene var fortsatt de samme.
Som en kurositet kan nevnes at den gjennomsnittlige levetid for et bildekk den gang var ca. 5000 km, mens det i dag regnes til ca. 50 000 km.
Utviklingen fortsatte og allerede i 1913 – året etter at vi hadde fått den første auto- mobillov, var det i alt registrert nærmere 1200 personbiler, og de fleste av disse bilene var drosjebiler.

Tromsøs bilhistorie.
I Tromsø var det ved krigsutbruddet i 1914 ennå ingen bil, men krigsårene brakte både vekst og fornyelse i fylkets kommunikasjoner til vanns og til lands.
Det var fortsatt vognmennene som besørget all kjøring, ikke bare av varer og gods, men også personbefordringen ble utført med hest og kariol eller hestedrosje som man gjeme uttrykte det. Vognmann Julius Abrahamsen dreven tid også med buss som ble trukket av hest. Den gikk i rute fra Folkets Hus til Macks Bryggeri. Billetten kostet 10 øre for denne strekningen og bussruten var populær.
Vegene i byen og omegn var det så som så med, både i utstrekning og standard, men tross dette var det i disse årene et abso- lutt gjennombrudd for bilene, både i byen og på de landevegene som forefantes.
Vel, bilene var kommet også til våre breddegrader og med sin relativt store fart, hadde en bil ikke mye tumleplass på Troms- øya. Vegen til Troms Innland manglet ennå, men begynnelsen på vegutbyggingen var gjort. Allerede sommeren 1915 ble de første 25 kilometer veg ferdig mellom Storsteinnes i Tromsdalen og Fagernes i Ramfjord. 25 august samme år ble vegen høytidelig åpnet.
Amtsingeniøren roste både vegen, bilen og sjåføren.
Byens vognmenn kjøpte i 1917 inn sin første bil. Vegen på innlandet gjorde at interessen for biltrafikken økte og i 1916 fikk byen og distriktet sine første bilselskaper. Våren 1916 ble A/S Tromsø Auto stiftet med det formål å drive biltrafikk i byen og omegn. Styreformann var O. Sørbøe med Trygve Matheson Bye og Ulrik Knudsen som styremedlemmer. Aksjekapitalen var på 9000 kroner og det ble kjøpt inn tre biler, en Ford, X 52 og X 53, de første drosjebiler til Tromsø med Alf Berger som sjåfør. De andre bilene var 2 Dodge.
Turistvegen fra ferjeleiet til Lappeleirer oppe i Tromsdalen var på den tiden i en meget dårlig forfatning, men den ble da likevel delvis benyttet av biler. Om vinteren var det ingen biltrafikk på Innlandsvegen. I selve byen var biltrafikken allerede i 1916 såpass sterk at folk klaget over for stor fart og at natteroen ble forstyrret. Bilhomet var mye brukt og skapte irritasjon. Likevel – folk benyttet drosjene, trafikken var lønnsom og alt etter første år ga Tromsø Auto utbytte.

Den første lastebilen kom til Tromsø i mai 1920. Den var anskaffet av vognmennene Arthur Johansen og Magnus Hansen. Det var en 1 1/2 tonns vogn på 30 HK. En måned senere begynte Oscar A. Solem fra Trondheim en sjåførskole i Tromsø. Og i september noteres det første biluhell av noen betydning da Tromsø vognmennenes bil i mørke kjørte utfor Innlandsvegen.
Det første bilselskap for trafikering av vegnettet i Indre Troms ble stiftet i mars 1916 og har siden juli 1918 vært det vel kjente rutebilselskap, Troms Innland Rutebil.
Såvidt vites var de første drosjesjåfører i Tromsø følgende:
Alf Berger, Alf Dahl, Bernhof Larsen, Karl Jensen og Vilhelm Brun.

Etter at tallet på drosjer økte, ble det også behov for flere holdeplasser rundt om ibyen. Telefonen var ikke så utbredt at man kunne ringe etter drosje i slik en grad som nå så det var av stor betydning både for drosjeeierne og for å kunne yte publikum bedre service at nettet av holdeplasser ble bygd ut.

Fra 1928 ble derfor Stortorget holdeplass, ved siden av Prostnesset. I 1930 var det 12 drosjer stasjonert på hovedholdeplassen på Prostnesset, 6 drosjer på Stortorget, 4 på Nansens Plass og 2 drosjer var stasjonert på Strandvegen.
Etter åpningen av Balsfjordvegen økte drosje trafikken ganske sterkt både i byen og på fastlandssiden.
Sommeren 1934 startet Magnus og Erling Hansen bussrute mellom Sildoljefabrikken og Telegrafbukta og fra 1936 ble det satt i gang rute til Langnes.
Privatbilismen tok seg også opp og ved åpningen av Balsfjordvegen ble det første bil- løp arrangert av NAF og NMK. Dette ble en stor merkedag i byens samferdselshistorie og det kom nå en periode der yrkessjåførene og andre bilister ble aktivt med i arbeidet for bedre veger både i byen og på innlandet.
Ringvegen på Tromsøya er et produkt av frivillig innsats og bærer den dag i dag, preg av å være et offentlig stebarn.

Tromsø Drosjeeierforening blir til.
Etter at tanken om å få dannet en organisasjon av drosjeeierne i Tromsø hadde modnet og fått tilslutning, ble det første forberedende møte holdt på Engens Hotell i Strandgaten. Protokollen fra dette første møte lyder slik:

“Året 1926 den 26 august enedes samtlige drosjebileiere om at fatte en beslutning om at danne en Forening for Tromsø bys Drosjeeiere. Til stede var fremmøt 13 Drosjebileiere.
Derefter enedes man om at velge en foreløbig Bestyrelse bestaaende av 5 medlemmer. Valgt ble til formand Magnus Hansen. Sekretær ble valgt Jens Pettersen og til Kasserer ble valgt Harry Larsen. De øvrige medlemmer av Styret ble valgt Alf Dahl og Kristian Isaksen. Som 1 st. Supleant ble valgt Erling Hansen og som 2 den sup- leant ble valgt Harald Pedersen. Valgt til viseformand ble Alf Dahl.
Derefter enedes man om at Styret skulde utarbeide Lover snarest mulig til Foreningens endelige Konstitution. Indskrivningspengene blev fastsatt til 1- en Krone for hvert Medlem.
Derefter hevedes møtet.
J.E. Pettersen. Magnus Hansen. Alf Dahl. Erling Hansen. Karl Strøm. Kristian Isaksen. T. Strøm. Erling Bjørvik. Harald Pedersen. Meier Sørensen. Klas Eriksson. Alf Berger. Harry Larsen.”

Saker foreningen arbeidet meget med i den første tiden var bl.a. spørsmålet om avgiften for holdeplassen, reduksjon av bensinprisen, nedsettelse av takstene for transport av drosjebiler med fergene. – Det var “pinaktige” tider, som det står skrevet i en av protokollene fra 1928. De “pinaktige” tidene var vel også en av årsakene til at det oppstod kontingentrestanser innen foreningen. Veiavgiften var også tung å få betalt og foreningens styre søkte Justisdepartementet om utsettelse med betalingen, noe departementet telegrafisk avslo. Man ønsket å få betalingstiden utsatt fra 28 februar til 1. juni og begrunnelsen for henvendelsen var at vinteren ga liten inntekt. Kjøresesongen var kort og bilene måtte ha forsvarlig vedlikehold og ettersyn. Man søkte også støtte fra Troms Innland Rutebil og Harstad Drosje- chauførers Forening i dette spørsmål som man mente også berørte disse.
Spørsmålet om innføring av takstameter i drosjene ble tatt opp så tidlig som i mars 1929. Drosjetakstene hadde vært nokså vilkårlige, noe publikum stadig klaget over. Det ville derfor være i begge parters interesse at denne saken ble løst på en tilfredsstillende måte. Prisen for anskaffelse av takstameter var kr. 350,- med et tillegg på kr. 50,- for kjøp på avbetaling.
I en henvendelse til formannskapet om saken ble det bLa. fremholdt at det på Tromsøya var dårlige veier og gater. Dette forårsaket så et kostbart vedlikehold av bilene. Et annet vesentlig moment som også ble dratt frem var at det i Tromsø var svært meget bakkekjøring med betydelig større bensinforbruk enn andre steder.
Formannskapet kom tydeligvis i hug at der intet skulle skje, oppnevnte man en komite. Med den av formannskapet oppnevnte komite ble det holdt flere møter, men det var vanskelig å møte noen forståelse. Det lyktes ikke å komme frem til enighet og saken ble midlertidig droppet.
Det gikk imidlertid fremover med Tromsø Drosjeeierforening – også økonomisk, og allerede i 1932 besluttet generalforsamlingen å opprette en bankkonto for bedre å ivareta foreningens midler. Kassabeholdningen var da kommet opp i den nette sum av kr. 65,80. Vedtaket lød på at kr. 50,- skulle settes inn på konto i Tromsøsundets Sparebank. Dette er litt aven begivenhet i foreningens historie.
Foreningen viste også initiativ på andre områder, – således besluttet foreningen 27 oktober 1935 å søke om å få konsesjon på bussrute for kjøring i sløyfe rute på Tromsøya med 2 busser, men først 28 november 1937 kunne formannen i medlemsmøte referere skriv fra politimesteren angående foreningens søkned. Svaret gikk kort ut på at når foreningen hadde skaffet buss skulle den få bevilgning. På generalforsamlingen 6 februar 1938 ble Terje Andersen og Alf Berger valgt til å ordne med lån for anskaffelse av buss. Videre besluttet man å skaffe kr. 200,- fra hvert medlem til i begynnelsen av mai til aksjekapital. Denne skulle være på kr. 3000,-. Dersom lån ikke kunne oppnås skulle buss ikke anskaffes det året. Pengene rullet ikke lett inn og det ble for sent å gå til anskaffelse av buss det året. Spørsmålet om anskaffelse av buss er senere ikke omtalt i foreningens protokoller før det i mars 1942 forelå en henvendelse fra Troms Herredsting om foreningen var villig til å overta bussruten. Et enstemmig vedtak i generalforsamlingen avviste henvendelsen.

Veispørsmålet har alltid vært en naturlig sak å holde varm, og alt i mars 1937 be- sluttet foreningen å tilskrive de nord-norske byers stortingsmenn med henstilling om å gå inn for en utvidelse av veiplanen. Også på Tromsøya var veiene dårlige og i juni 1938 ble det gjort fremstøt for å få veien rundt Tromsøya i kjørbar stand. Det ble da som følge av henvendelse foretatt en befaring av veien sammen med herredsingeniør Dahlquist i Tromsøsund kommune.
Så sent som i mars 1950 ble det vedtatt å yte et bidrag på kr. 25,- pr. drosje til Ringveikomiteen, og 3 måneder senere besluttet foreningen å blokkere enkelte veier på Tromsøya for kjøring med drosjer. Vegsperringen ble kunngjort i byens aviser og man håpet på denne måten å vekke forståelse for et krav om å få veiene skikkelig reparert.

I 1938 ble Drosjeeierforeningen kollektivt innmeldt som medlem i Tromsø Turistforening og det ble samme år avtalt takster for turistkjøring.
Det ble i mai 1936 besluttet å tilrneide foreningen som medlem i Norges Drosjeeier- forbund.
Spørsmålet om anskaffelse av takstameter dukket opp igjen i 1939 etter å ha vært skrinlagt i 10 år og samtidig hadde en annen sak versert en tid, nemlig spørsmålet om opprettelse av en egen bensinstasjon for foreningens medlemmer. Tomt var anskaffet og det hadde vært ført forhandlinger med oljeselskapet MILom saken og det ble inngått kontrakt med Norsk Brendselolje. Drosjeeiernes Bensinstasjon kom på grunn av krigen først i drift i 1946 og da med Tormod Fagernes som bestyrer.
Høsten 1948 ble spørsmålet om opprettelse av drosjesentral tatt opp til drøftelse etter henvendelse fra Samferdselskonsulenten i Troms, men først etter at Samferdselskonsulenten i februar 1954 på nytt hadde innkalt samtlige drosjeeiere til møte for å diskutere spørsmålet kom man frem til en ordning. Det ble valgt et styre for å etablere sentralen. Terje Andersen ble styrets formann og alt i mai samme år kom sentralen i virksomhet. Gunnar Sivertsen og Arne Nordberg ble ansatt som sentralvakter.
Foreningens møtevirksomhet gjennom krigsårene var heller “laber” og først 7 oktober 1945 ble det i medlemsmøte besluttet å stille på holdeplass igjen for beredskapskjøring. Senere i samme månede avslo foreningen en henvendelse fra politimesteren om å stille reservedrosjer i trafikken da man mente man disponerte nok vogner til å dekke behovet. 2 år senere anmodet foreningen Norges Drosjeeierforening om å være behjelpelig med å få en større kvote nye vogner til Tromsø.
I forbindelse med at Norges Varemesse i 1952 ble lagt til Tromsø besluttet drosjeeierforeningen å sende en henvendelse til Vegdirektoratets Bilfordelingskontor om å bli tildelt ekstrakvote på 10 vogner, dette mente man var nødvendig for å kunne yte bedre service for publikum. Man regnet med stort innrykk av reisende, ikke bare fra den nordlige landsdelen, men fra hele landet. Det kom i denne forbindelse flere henvendelser fra drosjeeiere i distriktet som tilbød seg å kjøre i Tromsø under messetiden, noe som også ble resultatet av henvendelsen.
Spørsmålet om en sammenslutning av drosjeeierforeningene i byen og Tromsdalen ble tatt opp i et felles styremøte 22 februar 1966 og alt 9 mars samme år var sammenslutningen en realitet og som ny formann i “storforeningen” ble valgt Edvin Knudsen, Tromsdalen. Sammenslutningen av de to foreningene var en naturlig følge av sammen- slutningen av Tromsøysund kommune og Tromsø by til storkommunen Tromsø.

I 1917 – ett års tid hadde drosjeeierne Alf Dahl og Alf Berger drosjer i trafikk, drevet med gass. Ved gassverket nord ved Stakke- vollvegen tok det 2 timer å fylle ballongen, men beholdningen varte ikke lenger enn 5 – 6 turer innen den gamle bykjemen før bilene måtte inn til ny fylling.

De første årene drosjene kjørte i Tromsø kunne trafikken ikke opprettholdes om vinteren. Vinteren 1925/26 ble det delvis kjørt med 2 biler. Det var Harry Larsen og Ingvald Bævre som var de første til å trosse vinteren og presset drosjene fram gjennom dårlig brøytede gater – det var i 1928 – det store sildeåret. Pengeåret som mange sa. Det ble kjørt hele vinteren igjennom nordover fra byens sentrum til Sildoljefabrikken nord på øya. Det var trangt om plassen på vegen etter hesteplogen, men det gikk. Det var godt om penger og anledningen måtte utnyttes.
Ved Sildoljefabrikken kunne det ligge opptil 15 sildebåter samtidig som alle ventet på kaiplass for å få losset sine dyrebare sildelaster. Mannskapene som hadde godt med “gryn” skulle både fram og tilbake mellom fabrikken og byen og vegen var lang.

Turistkjøringa til Sameleiren ved Dalheim i Tromsdalen var livlig om sommeren i 1920 årene. Turistene som kom fra større forhold ute i verden var vant med bilen og Nordens Paris som Tromsø alt var kjent som, kunne ikke være dårligere. Drosjene ble fraktet over Tromsøysundet med ferga eller ved hjelp av prammer som ble slept over sundet av motorbåter. Denne turistkjøringa kunne være ganske lønnsom. Med 4 passasjerer i hver bil innbragte turen kr. 8,00 en veg eller dobbelt så mye tur/retur. Denne inntekten kom vel med for vinteren ga som kjent heller lite utbytte for drosjeeierne.

Drosjeeier Harry Larsen kan f.eks. minnes en dag i slutten av 1920 årene han hadde stått på holdeplassen fra morgen til ved 21 tida om kvelden – da først fikk han dagens første tur. Det ble en tur han fikk godt betalt for, ett pund eller 33,00 kroner i norske penger. Det ble tross alt en god dag.

Den populære 17 mai kjøringa i 1930 årene er sikkert et innslag mange husker. Denne dagen var for mange barn første gang de hadde anledning til å kjøre drosje. Turene var rimelige og sparebøssene som flittig var påfyllt med ører gjennom måneder, ble tømt for anledningen. Turene gikk fra Prostnesset og Sør til oljetankene og kostet 25 øre for barn 50 øre for voksne.

En god 17 mai dag kunne innbringe drosje eierne i brutto 110,- – 120,- kroner og etter en så innbringende dag benyttet drosjeeierne anledningen til å betale regnin- ger som hadde samlet seg opp.

 Under siste verdenskrig var det Alf Dahl, Kåre Fagernes og Trygve Hansen av byens drosjeeiere som drev kjøring. Bilene ble drevet med gassgeratorer og det var bare på innlandet trafikken ble utført. I byen var det ingen drosjekjøring.
Lege og ambulansekjøring ble i krigsårene utført av 4 av byens drosjeeiere, disse var Harry Larsen, Bjørnar Larsen, Levi Eriksen og Terje Andersen. På grunn av den strenge bensinrasjoneringen var denne kjøringen underlagt kontroll av politiet. Av “sikkerhetsmessige” hensyn var drosjene beordret til å ha holdeplass ved politistasjonen i Vestergt. For en slik tur var taksten kr. 7,00. I dag er det et alminnelig syn å se kvinner bak rattet, men engang var det noe av et særsyn. I Tromsø var det fru Wanny Wollstad som ble kvinnelig pioner. Hun kjøpte sin bil i 1926 og begynte drosjetrafikk, men ikke bare det. – Hun var den første drosjesjåfør som kunne reklamere med “kjør i oppvarmet bil.” – Oppvarmet bil var noe som trengtes vinterstid i utfallsporten mot Ishavet.
“En kvinnelig sjåfør var et nytt innslag i trafikken, så jeg fikk det travelt”, slik skri- ver hun bl.a. i sin bok “Første kvinne som fangstmann på Svalbard”.
På en måte knytter Svalbard seg til drosje trafikken i Tromsø. Til Svalbard dro mange av byens drosjesjåfører og hentet “gryn” som gjerne ble investert i drosjebiler.

Og mens man drar frem slike små glimt fra “minnenes bok”, kan det være av interesse å nevne en historie om en ublid skjebne Johan Jacobsen fikk. Det skjedde i 1922 – da Kong Haakon besøkte Tromsø. Jacobsen skrev om dette i sin bok “I kamp med myndighetene”: “Det nye Risøysundet skulde åpnes, og Hans Majestæt Kong Håkon den 7. skulde være tilstede ved høytideligheten. Han reiste fra hovedstaden den 22 juni til Trondhjem ledsaget av sin overadjutant, kommandør i marinen Kielland samt sin tjenestegjørende adjutant kaptein Blom. Fra Trondhjem drog Hans Majestæt videre nordover med ds. “Finnmarken” fredag 23 juni, skibet gikk innom Stokmarknes, Sortland og Melbo og kom frem’ til Risøysundet, som ble åpnet med stor festivitas.
Straks etter åpningen gikk Hans Majestæt ombord i kommandofartøiet “Heimdal” sammen med sine to ledsagere, og skibet fortsatte nordover mot Tromsø, reisen foregikk i stille vær, og solen skinnet fra en nesten skyfri himmel, da “Heimdal” ved 11-tiden la inn til kaien i Tromsø. Her var en meget stor samling av byens borgere og tilreisende, som ga kongeskibet en hjertelig mottagelse.
Nu var det stort mottagelse i Sparebankens bygning. Mens folkemassen utenfor ropte hurra og Kongen leve, ønsket byens ordfører, fabrikkeier Moe Kongen velkommen, og han og festkomiteens formann, kaptein Munthe-Kås forestilte endel av byens borgere for Kongen.
Da dette var vel besørget, trådte Kongen ut av bygningen igjen, og under folkemassens jubel steg Hans Majestæt inn i min automobil, som var den fineste i byen og derfor valgt til å kjøre Hans Majestæt rundt i byen. Vi kjørte først til Museet hvor konservator Nicolaysen og rektor Qvigstad viste Hans Majestæt omkring. Så kjørte vi til det Geofysiske institutt, hvor direktør Krogness var Majestætens cicerone, og endelig avla Hans Majestæt et besøk på det nye amtssykehuset som skulle tas i bruk, samme høst, den 1. oktober. Der var det overlæge Wisløff som viste den høie gjest omkring. Sluttelig kjørte Hans Majestæt til borgerlunsjen, hvor omkring 100 av byens borgere samt selvfølgelig alt byen og omegnen kunde prestere av militære og sivile autoriteter var tilstede for å slikke litt kongelig solskinn.

Det var atter byens ordfører, hr. fabrikkeier Moe som førte ordet og talte for Kongen, og denne svarte i en elskverdig tone for Tromsø by. Om aftenen gav fylkesmann, Otto Backe, middag for Kongen, jeg kjørte Hans Majestæt ut til fylkesmannens bolig i Dramsveien, og om aftenen hentet jeg ham for å kjøre ham til folkefesten i byens folkepark Alfheim. Under det at jeg kjørte ut til fylkesmannen med min tomme vogn for å hente Kongen, hendte et ganske ubetydelig uhell, mellom porten og fylkesmannens hus gled hjulene ned fra veien, så jeg måtte få folk til å hjelpe mig å få vognen ap på veien igjen. Det var en bagatell, som kunde ha hendt hvemsomhelst. Det voldte ingen forsinkelse, jeg tror ikke Kongen hadde noensomhelst anelse om hele affæren. Hadde jeg vært full, er det klart at det vilde vært ganske uforsvarlig av fylkesmannen å la mig fortsette å kjøre landets Konge.”

Nettbestilling

Klikk her for å bestille taxi på nett.

Din bestilling går direkte til nærmeste ledige bil, og du vil motta en bekreftelse på sms så snart bilen takker ja til turen. Ved bestilling av bil med barnesikring, kontakt Tromsø Taxi 03011

 Tromsø Taxi AS • Tlf. 77 60 30 10 • Copyright © Tromsø Taxi AS